Kommunikasjonoptiske fiberkablerer mer vanlig brukt i overhead, direkte nedgravde, rørledninger, undervanns-, innendørs og andre adaptive optiske kabler.Leggingsforholdene til hver optisk kabel bestemmer også forskjellen mellom leggemetodene.GL oppsummerte sannsynligvis et par punkter:
Optisk antennekabeler en optisk kabel som brukes på poler.Denne typen leggingsmetode kan bruke den originale overhead open wire pole veien, spare byggekostnader og forkorte byggeperioden.Overhead optiske kabler henges på elektriske stolper og kreves for å kunne tilpasses ulike naturlige miljøer.Overhead optiske kabler er utsatt for naturkatastrofer som tyfoner, is og flom, og er også utsatt for ytre krefter og svekkelse av deres egen mekaniske styrke.Derfor er feilraten for optiske overliggende kabler høyere enn for direkte nedgravde og kanalførte optiske fiberkabler.Vanligvis brukt for langdistanselinjer i klasse 2 eller lavere, og egnet for dedikerte nettverks optiske kabellinjer eller noen lokale spesialseksjoner.
Det er to måter å legge optiske kabler på:
1. Hengende ledningstype: fest først ledningen på stangen, og heng deretter den optiske kabelen på den hengende ledningen med en krok, og lasten til den optiske kabelen bæres av den hengende ledningen.
2. Selvbærende type: bruk en selvbærende struktur av den optiske kabelen, den optiske kabelen er i form av "8", den øvre delen er en selvbærende linje, og belastningen på den optiske kabelen bæres av den selvbærende linjen.
Direkte nedgravd optisk kabel: Denne optiske kabelen har ståltape eller ståltrådpanser på utsiden, og er direkte begravd under jorden.Det krever motstand mot ytre mekanisk skade og jordkorrosjon.Ulike beskyttende lagstrukturer bør velges i henhold til ulike bruksmiljøer og forhold.For eksempel i områder med skadedyr og rotter bør det brukes optiske kabler med beskyttende lag som hindrer skadedyr og rotter.Avhengig av jordkvaliteten og miljøet er dybden på den fiberoptiske kabelen nedgravd i bakken generelt mellom 0,8 meter og 1,2 meter.Under legging må man passe på å holde tøyningen til den optiske fiberen innenfor den tillatte grensen.
Kanal fiberoptisk kabel: legging av rør er vanligvis i urbane områder, og miljøet for legging av rør er bedre, så det er ingen spesielle krav til den optiske kabelkappen, og ingen armering er nødvendig.Før legging av rørledningen må lengden på leggeseksjonen og plasseringen av tilkoblingspunktet velges.Ved legging kan mekanisk bypass eller manuell trekkraft benyttes.Trekkkraften til en trekking bør ikke overstige den tillatte spenningen til den optiske kabelen.Materialene til rørledningen kan velges fra betong, asbestsement, stålrør, plastrør, etc. i henhold til geografi.
Optiske undervannskablerer optiske kabler som legges under vann over elver, innsjøer og strender.Leggingsmiljøet for denne typen optisk kabel er mye verre enn for rørledningslegging og direkte nedgravd legging.Den optiske undervannskabelen må ta i bruk en armert struktur av ståltråd eller stålbånd, og strukturen til kappen må vurderes omfattende i henhold til de hydrogeologiske forholdene i elven.For eksempel, i steinete jordarter og sesongmessige elveleier med sterke skureegenskaper, hvor den optiske kabelen lider av slitasje og høy spenning, kreves det ikke bare tykke ståltråder for pansring, men til og med dobbeltlags pansring.Byggemetoden bør også velges i henhold til elvebredden, vanndybden, strømningshastigheten, elveleiet, strømningshastigheten og jordkvaliteten i elvebunnen.
Leggingsmiljøet for optiske undervannskabler er mye strengere enn for direkte nedgravde optiske kabler, og det er mye vanskeligere å reparere feil og tiltak.Derfor er pålitelighetskravene til optiske undervannskabler høyere enn for direkte nedgravde optiske kabler.Optiske undervannskabler er også undervannskabler, men leggingsmiljøforholdene er strengere og mer krevende enn vanlige optiske undervannskabler.Levetiden til optiske undersjøiske kabelsystemer og deres komponenter er påkrevd å være mer enn 25 år.